Skal jeg akseptere at barnet blir boende hos far, når jeg flytter?

VG: ?Ingen av oss er alene, vi er to stykker, som du ser!? forteller Ørjan Burøe i sitt innlegg ?Skjerp dere kvinner!?, at han svarer en ukjent dame som ytrer sin bekymring over at han er på ferie med sin lille sønn, uten mor. Det er et morsomt og snartenkt svar, på en provoserende henvendelse.

 

Fedre kan oppleve å bli undervurdert som kompetent forelder. På en irriterende og invaderende måte ved en tilfeldig hotellfrokost, eller på en avgjørende og ubegrunnet måte ved samlivsbrudd. Under meklingen ved familievernkontoret skal foreldrene gjerne rangere sin og ekspartners tilknytning til barnet, for å avgjøre hvem som skal ha hovedomsorg. ?Vanlig samvær? er i følge nettsidene til Buf-etat en ettermiddag i uken og annenhver helg.

 

Inntil for ett år siden bodde min sønn halvparten av tiden hos sin far, og halvparten hos meg. Slik har det vært siden han var relativt liten. Jeg var visst ganske grei, som ?lot? far ha så mye tid med barnet. ?Er han flink, da? Går det greit? Må jo være vanskelig å gi opp så mye tid med gutten??. Sånn gikk tilbakemeldingene.



 

Nå som jeg har valgt å flytte ut av barnets skolekrets, ønsker han å bo mer enn 50 prosent hos far. Det er leit for meg, jeg ønsker selvfølgelig helst at han er hos meg hele tiden. Men selvsagt er det enklere og bedre for ham å ha kort vei til skole og venner. Så nå har vi ?vanlig samvær? og litt til. Bare at det er litt mot forventning hvem som har samværet. Spørsmålet til meg blir gjerne: ?Da skal han kanskje flytte til deg når han begynner på ungdomsskolen, da eller??. For kan jeg frivillig akseptere at barnet blir boende hos far, når jeg, som mor, flytter?

 

Det er like overranskende som om far skulle mene at barnet skulle bytte skole og nærmiljø, fordi han valgte å flytte. Selv om mor fortsatt bodde samme sted.

 

?Alenefedre blir behandlet bedre enn alenemødre? skriver Kyrre Johansson på Aftenpostens Osloby-sider. Han får smil og god service hvor enn han går i følge med sin fem år gamle datter. Johansson og Burøes historier peker sammen ut et poeng jeg har følt på en stund: fedre er litt hjelpeløse, men så søte og sjarmerende når de trår til. Mødre er stødige og ansvarlige.

 

Jeg vil helst ikke at noen skal synes synd på meg fordi sønnen min tilbringer mest tid hos sin far. Jeg vil heller ikke tildeles kred for at sønnen min etter foreldrenes samlivsbrudd så like mye til begge to. Når skal det bli slutt på at mor er udiskutabelt omsorgsperson nr en? Må vi ha rangeringen nummer en og nummer to?

 

Vi ønsker oss flere kvinnelige ledere og flere mannlige omsorgspersoner. Vi kvoterer inn i styrer og øremerker fødselspermisjon på grunnlag av kjønn. Målet er holdningsendring og fjerning av fordommer. Må ikke også innstillingen til skilte foreldre henge med på utviklingen?

Hvorfor er likestillingsproblematikk for menn så vanskelig å ta i?

 

 

Hvite middelklassemenn ser ingen grunn til å legge seg i utfordringer som rammer menn som kjønn, så lenge de rammede befinner seg i arbeiderklassen

 

?Mannen i feminismen?, var temaet for debatt arrangert av Kulturutvalget ved UiO denne uken. Kjønnsrelaterte strukturelle utfordringer for menn er underkommunisert, noe jeg mener er et problem som vokser. Som ikke-student tok jeg derfor turen, spent på hvordan temaet ville bli diskutert.

 

Det ble det ikke. Diskutert, altså. Det hele endte i spørsmålet jeg regnet som prematurt for temaet: om feminisme i det hele tatt har noen plass i Norge. Det er verre problemer andre steder, jeg kjenner en dame som faktisk selv velger å være hjemmeværende osv. Men nok om det.

 

Det jeg sitter igjen med, er følelsen av en viss bekreftelse på mistanken om at dette vil ikke høyt utdanna middelklassemenn ta i. Her representert ved Kristian Meisingset fra Minerva (fniste og lagde rare grimaser stort sett gjennom hele seansen) og sosiolog og skribent Kjetil Rolness (hang-up på at ?vi har nå nådd full likestilling? og ?det som kjennetegner feminister er deres totale mangel på evne til å feire seg selv?). Andre halvpart av panelet, Marta Breen, journalist og forfatter, og Ragnhild Fjellro, høskolelektor og journalist måtte bruke sin onsdagskveld på nok en gang å måtte forklare hvorfor de mener at det faktisk er bruk for en feminismebevegelse i Norge, at det fortsatt finnes kjønnet forskjellsbehandling. Og, selvsagt, at det ikke betyr at de ikke anerkjenner at det er verre å være offer for Boko Harams voldtektsvåpen eller slavearbeid i India.

 

Rolness beskylder feminister for en klasseblindhet: ? kvinner på gulvet gir blaffen i feminisme, de føler ikke at det angår dem?. Når disse opplyste mennene synes likestillingsarbeid her til lands er så teit, og når de i hvert fall ikke vil høre om at deres eget kjønn kan ha noe å kjempe for, så lurer jeg igjen på om de selv er utsatt for denne klasseblindheten: Kjetil og Kristian: gir dere blaffen i menns behov for feminisme fordi det ikke angår dere?

 

Gutter gjør det dårligere på skolen, menn topper kriminalstatistikken, menn begår selvmord tre ganger oftere enn kvinner, menn dør tidligere, en av fire menn får ikke barn ? mange oppgir at dette er ufrivillig. Menn fra panelistenes klasse resirkuleres heller som fedre. Og apropos fedre ? far risikerer å reduseres til annenrangs omsorgsperson for barna ved samlivsbrudd.

 

Menn som opplever de ovennevnte problemer, kommer i all vesentlighet ikke fra hjem preget av høy utdanning og såkalt middelklassetilværelse. Både menn og kvinner som betegner seg som feminister kommer derimot i all vesentlighet fra nettopp denne bakgrunnen. Det er synd dersom verken feminister eller Rolness? og Meisingsets likesinnede skal se dette som saker verdt å løfte frem.

 

Likestillings(likeverds!)kamp går ikke av seg selv.

Fri oss fra kvinneundertrykkende urkvinnehauker

 

 

?Vi (kvinner) har alle fødekraften i oss, og det er ingen grunn til å tror du ikke kan føde uten smertestillende?, kunne vi høre jordmor på Frogner Bippi Trovik uttale til NRK. ?Noen vil tidlig ut i jobb, og slutter med amming fordi det er praktisk for dem selv? konkluderte Gro Nylander med, ifm en svakt synkende ammeprosent.

 

Takk til professor ved Oslo Universitetssykehus Leiv Arne Rosseland, som slår et slag for avliving av mytene om negative effekter ved bruk av epidural. ?Det er vanskelig å forstå at det å føde med smerte skal være et gode i seg selv?, sier han.

 

Ja virkelig, hva er dette med hangen til å omfavne smerten, til å hente frem urkvinnen? ?Urkvinnen? dør gjerne, hun, under fødsel. På verdensbasis dør 1000 kvinner, hver dag. De fleste fødsler i Norge er ikke risikofødsler, men for mange er en fødsel en ekstremt smertefull og dramatisk opplevelse. Smerten og dramatikken kan reduseres, med lav risikograd, også tillater en jordmor, eksperten, seg å fraråde lindringen?

 

?Kvinner som har opplevd fødselen som svært smertefull og traumatisk velger i økende grad keisersnitt neste gang, med depresjon etter fødsel som begrunnelse? i følge Rosseland. Med andre ord: hun klarte seg uten smertelindring, men hadde et helvete etterpå. Når hun skulle ta seg av det nyfødte barnet. Hun lette kanskje ikke godt nok etter fødekraften sin, Trovik?

 

Den samme naturlighetsfanatismen er å finne når det kommer til amming, på tross av at norsk undersøkelse viser at kvinner som sliter med å få til ammingen har fire ganger så høy risiko for å være blant dem som blir rammet av en fødselsdepresjon, enn andre mødre.

 

Jeg tror mange med meg vil beskrive det å få barn som av de mest skjellsettende opplevelsene i livet. Lite annet er så fysisk og følelsesmessig sterkt. Sjeldent er en så sårbar. I sammenhengen psykisk helse, likestilling og samfunnsøkonomi, bidrar ikke urkvinnehaukene i riktig retning.

Kvinner vil se på kvinner

«Kvinner vil se på kvinner, og så lenge de vil det, vil magasinforsider og reklameplakater fortsette å se ut som de gjør».

Forrige helg var jeg på foredrag (et forrykende ett!) med forfatter, journalist og feminist Marta Breen. Hun bombarderte en fullsatt Amalie Skram-sal på Litteraturhuset med eksempler på hvordan kvinner og jenter fremstilles. Underdanige, kokette, søte, tynne, nakne, poserende, sexy, oppstilte, pornografiske, leende, smilende, tilbydende, innbydende og så videre. Når hun samler sammen eksempler, og vi får det sånn i rett i fleisen en lørdagsformiddag, skjønner vi at vi er blindet, vi er alle blitt overeksponert. Det er alle steder, lettkledde damer med helt irrelevante plasseringer ? de skal selge alt fra biler og jeans til å vekke oppmerksomhet om organdonasjon (!). Hun er kanskje borte fra selve bilpanseret, men å klæsje på en en villig dame i bikini alle andre steder åpenbart et slitebeskyttet virkemiddel.

Om du henvender deg til kvinner eller menn: kle av henne, legg på slørete blikk og åpen munn:

Hæ..? (Bilde fra Martha Breens blogg)

Jeans til damer selges av damer som helst vil? ta dem av seg?

Så vi lar oss friste til å kjøpe blader og jeans av seksualiserte, på grensen til pornografiske, damer. Det er vel som med interiørblader da, vi drømmer oss bort i perfekte hjem vi ikke kan få selv ? og vi drømmer oss bort i perfekte, retusjerte jenter, som vi aldri kan ligne på. Men hvis jeg kjøper buksa, eller følger rådene i bladet, så kan jeg kanskje komme nærmere.

Vi drømmer og ønsker noe bedre enn vi har. Ikke noe nytt. Men det er vel ikke forklaringen, det er bare et symptom, er det ikke det. På idealet og hvor sykt og dominerende det er. Hvordan det er falskt, men samtidig godtatt.

Samme helg snakket jeg med en venn, opprømt og opprørt over foredraget og bildene det var illustrert med. Det var ikke at jeg ikke hadde tenkt, eller hørt, eller sett det før, men determinismefølelsen slo innover meg, da han sa «så lenge kvinner vil se kvinner, vil det ikke endre seg». En betraktning, ikke et synspunlt. Når det en gang er sånn, så er det dømt til å bestå.

Mange mener at det er jo ikke så farlig, ikke ta så på vei. Og det er lite som slår å sette seg i sofakroken med siste KK. Slappe av og bli underholdt. Med mote, en gripende historie fra virkeligheten, slanketips, treningstips, sminketips, botoxtips, sextips, koketips, baketips. Uskyldig.
Men hvor mye tid og energi bruker jeg på å tenke på utseende? Mer enn jeg vil vite tror jeg. Ante rynker, snikende kilo.

Fremover skal jeg prøve meg på Martha-metoden ? bevisst se på hvordan vi fremstilles i alle sammenhenger, på bilder. I reklame og redaksjonelle artikler.

Det er det som er kuren.Den er utfordrende å distribuere, men alt kan endres.

TIlsvar til magasinet Henne Vakker fra blogger YetiZone

Orginalen

I denne posten har jeg stjålet skamløst av Martha Breens poenger. Anbefaler hennes blogg marthabreen.wordbress.com og boka «Født feminist ? hele Norge baker ikke». Lover aha-opplevelser og mye latter :)

Når feminister holder homeparty

Du skal alltid kunne booke en feminist!

Ikke akkurat tupperware

Da Gudrun Schyman stadig oftere ble spurt om hvor man kunne høre henne foredra, og hun og partiet hennes ikke hadde penger til leie av forsamlingslokaler, fikk hun en idè: Homeparty. "Hvis du kan samle minst 25 personer, kommer jeg hjem til deg", sa hun. Som et hvilket som helst homeparty. Bare at hun ikke skulle selge tupperware. Snart holdt hun homeparties på fulltid, frokost, lunsj og kvelds - om feminisme.

En solskinnshistorie fra Sverige dette. Men i høst kom en invitasjon til et tilsvarende party her i Oslo - Schyman skulle komme og fortelle om sitt parti Feministisk Initiativ / FI / F! og det skulle hun gjøre for et bredt utvalg norske feminister i desember. En feministisk salong var opprettet.

Det var med glede og spenning jeg gjorde meg klar - jeg gledet meg til å høre, jeg gledet meg til å treffe de andre - til å hilse på damer jeg kun kjente fra Twitter og Facebook.

Pynte seg til fest

Arrangementet endte med å være overbooket - på det meste var vi 100 deltakere - med stor variasjon i bakgrunn, men med et nært felles engasjement for et likeverdig samfunn. Og det er nettopp "jevnbyrdighet" som ligger til grunn for Schymans ABC for feminisme. Og verdien av likestilthet er ikke en mening, men en kunnskap - det er den lønnsomme veien å gå - er den røde tråden gjennom hennes resonnementer. Og gjøres relevant for alle politikkens områder. Hun omtaler FI som "bærere av fornyelse som kan vitalisere politikken" og illustrerer:



Den økonomiske høyre-venstreaksen krysses av motpolene "nasjon, tradisjon, normer" og "menneskerettigheter, medborgerskap, normkritikk". FI plasseres oppe til venstre, og har sitt absolutt sterkeste ideologiske kontrapunkt i Sverigedemokratene. Ifølge Schyman er det nødvendig å bevege seg utenom de gamle høyre-venstrestrukturene for å oppnå nettopp den nevnte vitaliseringen av en sentrumsorientert partipolitisk hovedtyngde, og for å yte SD nødvendig motstand. "Demokrati vs dominans", når hun summerer opp.


Politisk ringrev, Gudrun Schyman, underviser

Ikke akkurat tupperware, altså. Men en ting har plastboksene og feminismen til felles: de er solide og helhetlige varer. All mat kan oppbevares, og all politikk kan feminiseres.

 


 

 

 

 

 

 

Fem tabber i 2014

Jeg har satt meg noen store og små mål for 2015. Faktisk skrev vi alle ned tre ting vi ville oppnå i løpet av året, da vi hadde nyttårsseslskap her. Lappene legges i hemmelig skuff, og tas frem i samme selskap om ett år.

Vel og bra med fremtidige mål, men hva med året som gikk? Og det som ikke gikk så bra?

Ett av mine forbilder: økonom, Aftenposten-kommentator, foredragsholder og forfatter av "Raushetens tid" Kathrine Aspaas valgte nemlig å skrive et innlegg om sine "tabber og feiltrinn i 2014" på sin blogg http://www.kathrineaspaas.no/tabber-og-feiltrinn-i-2014#more-827. Hun er tilhenger av den amerikanske forskeren Brene Brown og hennes teorier, som jeg har omtalt såvidt en gang tidligere http://maritoimoen.blogg.no/1402860177_skyld_og_skam__behold.html.

Happy New Year

 Derfor, inspirert av denne damen, lar jeg det stå til.

Here it goes:

1. Glemte trinnene i bryllupsvalsen - vi hadde gått på kurs, fått en rutine (koreografi?) og øvd (opplagt for lite) hjemme. Glemte alt da det gjaldt. Og sangen vi skulle danse til tok bare aldri slutt! Et forferdelig øyeblikk. Rart vekten av denne missen virker like tung som hele resten av den ellers vellykkede dagen. Jobber med å le av det hele og huske på alt som gikk fantastisk bra.

2. Blogging - leste noen tidligere innlegg, hjelp så flaut! Hvordan kan det være så gøy å jobbe med, men så pinlig å se på etterpå? Gammel skade. Har kastet alt jeg har skrevet tidligere. Jobber med å bære det, for jeg kan ikke slutte.

3. Sa opp jobben - økonomiske nerver og utrygghet har preget siste del av året. På et tidspunkt må man gjøre det man må gjøre, men kunne jeg hatt litt mer tålmodighet?

4. Middelmådig kone - egen endring av jobbsituasjon har gjort meg (enda mer) selvsentrert. Mannen - som startet opp i ny stilling i 2014 - har ikke fått sin fortjente oppmerksomhet. Har tatt mye ut, og satt for lite inn, på den kontoen.

5. Oppfylte ingen av nyttårsmålene - da vi tok frem lappene fra selsakpet 2013/2014 var ingen av mine tre mål oppnådd: 1. løpe Råskinnet: Nei (tro om jeg var på bryllupsreise?) 2. Få et digitalt ansvar på jobb: Nei (eller tja, men sluttet jo) 3. Bleke tennene: Nei (slurv / gadd ikke).

 

Konklusjonen må være at da er jeg vel bedre rustet for 2015 enn jeg var for 2014. Og det samme håper jeg å kunne si om ett år igjen ;)

 

 

Tynn på grunn av Fotballfrue? Please!

Det var ingen Fotballfrue-blogg, eller andre bloggere med redigerte, vitruelle liv. Før SOME var det perfekte tilgjengelig i bladhyllen, eller i et klasserom, på en skole, på et treningssenter, i en gate, i et nabolag - da viste "fotballfruene" redigerte, analoge liv. For vi sultet oss og trente og gråt. Jeg levde i ukevis på en brødskive om dagen, blandet ut juicen med vann, drakk grønnsåpe for å prøve å kaste opp etter et kakestykke. Mange år med regler for hvor mye det var lov å spise og til hvilke tider. Velge kake betyr droppe middag osv - det forvridde regnsakpet måtte gå i null.

Noen kilo siden

For å oppnå følelsen av kontroll, er forming av kroppen et enkelt og tilgjengelig verktøy. Det var en seier å komme inn i en buksestørrelse mindre, ikke så mye for buksestørrelsen, men for vissheten om at jeg kunne styre det. Jo mindre mat jeg klarte meg på, jo bedre følte jeg meg. Å stå i mot den umiddelbare belønningen, for en langsiktig, og større, gevinst.

Da var idealet radmager, nå slank og sterk. Hard selvdisiplin ligger bak begge. Og alle kan klare det. Jeg gjør det ikke bra nok på skolen, men jeg får ihvertfall til DET. Foreldrene mine er misfornøyde med meg, men jeg får ihvertfall til DET: Jeg føler meg mistilpasset og fremmedgjort blant jevnaldrende, men jeg får ihvertfall til DET. Jeg får til både skole og jobb og familie, da må jeg også klare DET.

Frigjøring fra et altoppslukende kroppsideal og en selvpåført forventning om perfekt ytre ligger ikke i riksmedienes flaue oppslag om at blogger Caroline Berg Eriksen har redigert bildene sine. Det er synd for hennes trofaste lesere at de er blitt løyet for. De kommer nok over det. "Er du en av dem som holder igjen på julematen fordi du misunner Caroline Berg Eriksens syltynne kropp, kan det være av interesse at bloggerenn redigerer bildene av seg selv før hun legger dem ut", innleder Dagbladet med. Så følger en uvanlig lang tekst til kjendis.no å være, om hvordan skandalen ble avslørt.

Jeg tror ikke jeg snakker kun for meg selv når jeg sier at spiseforstyrrelser og anstrengte forhold til mat finner sin plass i sinn som føler manglende tilhørighet, liten kontroll over eget liv, frykt for fremtiden, frykt for denne dagen, tilkortkommenhet. Å kontrollere matinntak, og holde en tynn kropp, er ikke et mål, det er et middel.

Å følge Fotballfrues blogg og ha henne og hennes livsstil som forbilde, er bare et halmstrå. Noe å holde fast i. Beklager, men å avsløre at hun har skåret vekk en skarve fettslintre her og der, er ikke å rekke ut en hjelpende og edel hånd til jenter som sulter seg. Som synes verden er skremmende og vanskelig. Og bygget på individet.

Please.

 

Et eget feministisk parti i Norge?

I svensk politikk kniver politikere og partier om å fronte seg selv som feminister. Strukturelle forhold tillegges hovedvekt for å forklare diskriminering av kvinner. I Norge opplever vi derimot at vektleggingen retter seg mot individet, bare SV mener udelt at fortsatt likestillingsarbeid er viktig. I mitt eget parti mener kun halvparten av stortingspolitikerne det samme, av Høyres representanter er det 8% og av FrP sine 0. Til tross for at vi i 2014 har sett noe av en feminisme-hype i samfunnsdebatten, er begrepet tydeligvis både ladet og belastet. Belastet, men tiltrekkende - såpass at to borgerlige frøkner tok seg jobben med å gi ordet et nytt innhold, kalle seg blåstrømper og skrive en bok om det.

"Nå har vi fått kvinnelig statsminister OG finansminister, nå er vel du fornøyd?"- Spørsmålet ble rettet til en uttalt feminist i et middagsselskap etter at sammensetningen av den blå-blå regjeringen var presentert, i fullt alvor. Lenger kan vel ikke likestillingen komme? Vedkommende var fanget i samme logiske brist som blåstrømpene. Det finnes kvinner i topp-posisjoner og menn som gjerne tar mer enn de har rett på i pappaperm. Bristen ligger i at dermed er det kun opp til deg selv - er du ikke likestilt, er det ikke samfunnsstrukturer som ligger til grunn, men dine egne valg.

Erkjennelsen av systematisk dirkriminering pga kjønn, legning og kulturell bakgrunn viser i Sverige sitt ultimate ansikt gjennom partiet Feministisk Initiativ (FI eller F!). Opprettet i 2005, men for alvor å regne med etter drøyt 3% oppslutning i Riksdagsvalget 2014, 5,5% (og representasjon) i EU-parlamentsvalget 2014, og, ikke minst, 20 000 medlemmer. 25% av disse er menn.

FI er Sverigedemokraternas (SD) største ideologiske motpol. Med 13% oppslutning ved siste valg og vippeposisjon i RIksdagen er det rasistiske og småbrune partiet som (i likhet med FrP) ikke kan plasseres entydig på den tradisjonelle høyre-venstreaksen, en hodepine for sentrumsorientert svensk politikk.

FI treffer spikeren på hodet med sitt brede, inkluderende feministiske ideologigrunnlag. Partiet er like mye et anti-diskriminerings initiativ, som det er et feministisk. Det er ikke snakk om et en-saksparti, som det er blitt kritisert for (som MDG er et eksempel på), FI har et fullstendig politisk program.

Trenger vi et tilsvarende prosjekt i Norge? Er det rom for det? Jeg kan ikke påberope meg et brennende engasjement for samme løsning, men jeg vil være med å jobbe for større oppmerksomhet rundt ideene. FrP i regjering og generelt en skamløs individorientering utvider rommet for femistiske initiativ over det ganske land.

Her er jeg på vei til "Feministisk homeparty". Mer om det snart.


Sånn ser en feminist ut!

 

 

 

 



Et helt halvår som lærer - sånn kort oppsummert?

"Så - hvordan har første halvår vært? Sånn kort oppsummert?" Vi flottet oss med snitter og kaker på lærerværelset årets siste arbeidsettermiddag. Det store rommet med de kommunale møblene på den gamle skolen var forvandlet til et trivelig og varmt førjulsselskap, med hvite duker og levende lys. Jeg er veldig glad når det gjøres litt ekstra stas, men når sant skal sies er dette lærerværelset noe av det varmeste og hyggeligste jeg har opplevd - på sure høstdager og helt uavhengig av hvite duker og snitter.

Så - kort oppsummert, hvordan har det vært å prøve seg som lærer? Hvis jeg bare kunne bruke ett ord, ville det vært GLEDE. Det er en glede å bli kjent med så mange forskjellige barn. Det er en glede å få innsyn i hvilket gigantisk maskineri en skole faktisk er. Det er en glede å bli kjent med dedikerte lærere. Det er en glede å se omsorgen for barna. Det er en glede å få klemmer av små gutter og litt større jenter. Det er en glede å høre neste generasjons refleksjoner. Det er en glede å erkjenne hvor kunnskapsrike barn som forlater barneskolen er.

Jeg kunne valgt "følelsesladet" som det ene ordet. Jeg kunne valgt "frustrerende", eller "avmakt". På jobb blir jeg veldig glad når jeg får til noe bra, og veldig lei  meg når jeg ikke får det til. Sånn er det, og jeg vet at måten jeg kan håndtere det på er å analysere og evaluere i etterkant, slik at jeg kan gjenta suksessen, eller rette opp feilen, ved neste anledning. Det skulle vise seg å være enklere med kunder enn med barn. "6-7 år regnes det å ta før man er en erfaren lærer" sa inspektøren. Ca samme antall måneder er med andre ord ganske langt unna.Og det er barna til folk man har ansvaret for. Hjelpes.

Jeg har opplevd å hoppe inn i timer med et fem minutter gammelt undervisningsopplegg i hånda, og det hele flyter knirkefritt - elevene jobber i vei og er blide og engasjerte. Så kan jeg ha en skikkelig gjennomplanlagt time, og jeg står igjen etterpå og føler jeg har vært ute i storm. Beskjeder når ikke frem, støynivået er skyhøyt og ingen har gjort det de skulle. Også kan det være omvendt.OG jeg analyserer og evaluerer, men det tydelige mønsteret lar vente på seg.
Aktivitetsdag i strålende høstvær - happy teacher-life!

Vil du ha et kræsjkurs i ledelse, prøv en skoleklasse. 25 barn som ikke har valgt verken hverandre eller skole eller fag eller leder (lærer). Med ulike bakgrunner, interesser, faglige nivåer og uten et uttalt felles mål. Kan du lede dem, kan du lede alle. 

Mange ganger står jeg igjen som et spørsmålstegn. Aldri har jeg opplevd noe annet enn støtte og gode tips fra mine kolleger på lærerværelset. Det finnes jo ikke noe budsjett vi i fellesskap skal nå. Eller et prosjekt vi sammen skal få i havn og bli kreditert for. Det er bare en genuin bevissthet på at ingen er sterkere enn det svakeste ledd, og at skolen blir et godt sted å være for barn og ansatte kun ved at alle hjelper, deler, støtter og bidrar. Her tilbringer det kjæreste og mest sårbare vi har dagene sine.

Tross tidvis følelse av total mislykkethet, er jeg så takknemlig for dette halvåret. For en videre horisont, respekt for skole og lærere, og for klokketro på neste generasjon. GLEDE!!!!!

Det snakkes ikke om spebarnsernæring, men om gode og dårlige mødre

 

Aftenposten skriver om en ammetopp i Norge på midten av 2000-tallet. Som førstegangsfødende i 2003, er jeg ikke overrasket. Min personlige erfaring med helsevesenet ble en total fortielse av alternativer. Nesten så jeg lurer på om jordmødre, helsesøstre, ansatte på legekontoret hadde fått munnkurv.

 Fastlege Kari Løvendahl Mogstad bekrefter i sitt innlegg både ignoransen og arrogansen jeg ble møtt med. Vi snakker om spebarnsernæring! Sier hun. Nei, vi gjør ikke det. Vi snakker om hva det er å være en god mor og hvordan nybakte mødre blir møtt, av profesjonelle og lekfolk. Spebarnsernæring snakkes det altfor lite om. Det snakkes kun om amming.

Jeg gruet meg til å amme gjennom hele svangerskapet. Men jeg gikk åpent inn i det. Det viste seg langt verre enn antatt. Nå kan sikkert fastlegen forklare meg at "sånn er det for de fleste", "gi det tid". At det kan være normalt å bli "både sår og sur med ammehjelpen hengende over skulderen", som hun skriver. Tror fastlegen at vi mødre som ?velger? å gi barnet morsmelkerstatning, bare har litt dårlig utholdenhet?

Etter tre uker, da jeg 21 år gammel i 2003 fikk min første sønn, uttalte barnets far de magiske ordene: "Noen ganger blir det nestbeste det bestes verste fiende". Plutselig var det unevnelige den opplagte løsningen. Fra da av ble det flaskekoking hver kveld, og fortsatt krevende spebarnstid. Men med en så mye høyere kvalitet på mammaen.

 Jeg er enig i at barseloppholdet på sykehus er skammelig kort. Det var selvsagt ingen fordel å bli sendt hjem på dag tre. Men det jeg manglet var veiledning til at det også fantes et alternativ. Og hvordan jeg best kunne håndtere flaskemating. Da jeg hadde konvertert (ja, for du skulle tro det var religiøse overbevisninger) ble det kun stilltiende registrert. Hos legen var svaret at jeg måtte vente i to uker på time, fordi å slutte å amme ikke var en prioritert henvendelse. Heller ikke helsestasjonen inviterte til rådgivning.

 Mogstad er sjokkert over den skarpe retorikken. Hun har kanskje ikke måttet svare gud og hvermann på hvorfor hun ikke selv står for føden til barnet sitt? Vi ser i en pågående, viktig debatt om barn som lider under omsorgssvikt, at vi sier fra altfor sjelden. Vi er livredde for å fornærme de voksne. Ikke når det gjelder amming. Her stilles intime og personlige spørsmål uten blygsel. Bare fordi man tenker på det beste for barna, selvsagt. Det er for sammensatt til å fremlegge som en sammenlikning, men det er et paradoks.

 I 2011 skulle jeg ha barn nummer to. Det jeg var mest opptatt av, var at jeg skulle si klart i fra på sykehuset ved første kontakt: Jeg skal ikke amme, og jeg er ikke interessert i velmente råd. Heldig for meg, så valgte jeg ABC-klinikken på Ullevål. På en kontroll spurte jordmor hva jeg tenkte rundt amming. Jeg svarte skarpt, som planlagt, og håpet å sette en klar strek for videre samtale. Men så sa den fine jordmoren noe sånt som: "Ja, det gjør du helt som du kjenner selv. Flaskemating er like bra, om du velger det".

 Da ble jeg plutselig mer åpen til sinns, og tenkte at jeg skal i hvert fall gi det et ærlig forsøk, hvilket jeg gjorde.

 

Nå tenker du som leser kanskje at her er det snakk om en uselvstendig dame, som skifter mening etter hva hun blir møtt med av andre. Det tror jeg nok ikke er noe som preger min personlighet nevneverdig ellers i livet. Men dette temaet, det å få et barn og ta vare på det, er noe av det mest sårbare vi kan stå i. Se på markedet for babyutstyr! Nye foreldre er drømmekunder! Vi vil det beste og gjør så godt vi kan det vi får råd om.

 Det er en grunn til at retorikken går i "ammepress"og "ammetyranni". Og det er ikke fordi vi snakker om spebarnsernæring. Det er fordi vi snakker om hva det er å være en god mor. Og at det finnes det ett svar på, i offisielle og uoffisielle sammenhenger. Når det blir så ekstremt, som det var eksempelvis i 2003, blir selvsagt motreaksjonen sterk.

 Noen ganger blir det nestbeste det bestes verste fiende.

Blir du hersket med? #prosjektpolitikk

Jeg tviler på at det er med hersketeknikker at hersketeknikker best bekjempes.

Det har skjedd de fleste: bli overhørt i et møte på jobb (usynliggjøring), at innspill eller meninger blir ledd bort (latterliggjøring)  eller at beslutninger er tatt i en prosess du er involvert i, og du først oppdager det etterpå (tilbakeholdelse av informasjon). En ung kommunestyrereprsentant fortalte at hun etter et møte hadde fått beskjed fra en av sine konkurrenter, en godt voksen mann fra et annet parti, om at nå var det på tide for småjentene å dra hjem og legge seg.

Det er gjerne vanskelig å identifisere der og da, man blir fort litt paff og satt ut. Så skjønner en det etterpå, men da er det ofte for sent å reagere. 

Berit Ås definerte i 1979 fem varianter, og mente disse bevisst ble brukt av menn som ønsket å trykke ned kvinner, og hindre dem i å tilegne seg makt: 

Usynliggjøring

Latterliggjøring

Informasjonstilbakeholdelse

Dobbelt straff - uansett hva du gjør får du kritikk

Påførelse av skyld og skam

Julie Brotkorb skriver i sin bok "bare en kvinne" at hun selv bevisst bruker hersketeknikker. Hun kritiserer samtidig menns bruk av dem. Brotkorb er rå i TV-debatter, hun tar ordet og beholder det. Men så kliner hun til med helt åpenbare og bevisste hersketeknikker mot sine kvinnelige motstandere. For eksempel "morskortet": i forbindlese med diskusjonen rundt kvinner og sykefravær, møttes Julie Brotkorb og Arbeiderpartiets Jette Christensen i Debatten på NRK. Det ble snakket om trippelbyrde og fleksibilitet, og Julie Brotkorb ser skjerpa og truet ut fra første stund, hun bare gyver på. Og ute i resonnementene sier hun ting som "vi foreldre" og "med mine barn" - til den, selvfølgelig, barnløse Christensen. 

På et kurs i helgen, fikk jeg være med sammen med 35 andre damer, interessante og engasjerte mennesker som hadde samme politiske syn til felles. Et av temaene vi hadde oppe var hersketeknikker. Mange hadde erfaringer med å bli utsatt for dem, og vi diskuterte hvordan vi mest effektivt møter dem. Det finnes det selvsagt ikke noe enkelt svar på, og særlig ikke et enkelt svar som du kommer på der og da. Likevel: det stod ikke på forslag og gode eksempler.

Fin strategi fra Hadia Tajik 

Men det som også kom frem her, var at bruk av hersketeknikker kritiseres i det ene åndedraget, og i neste sies det at "det er helt greit å anvende dem selv". Er det bare meg som synes det er underlig? Vi føler oss urettferdig behandlet, så skal vi behandle urettferdig tilbake? 

La oss heller innse noe Anniken Huitfeldt sa: "Når du blir utsatt for hersking - så er det fordi du er så dyktig at du anses som en trussel". Så tell poeng. Jo oftere det skjer, det bedre er du! 



En som vet hva hun snakker om - fra kurs med Akershus Arbeiderpartis Kvinnenettverk

 

Jeg tenker at det aller beste er å møte den uhøflige oppførselen, som det egentlig er, med åpne spørsmål: "Å sier du det, hva mener du?"  eller "Du himler med øynene - hva tenker du på?"  Og gjerne være blid og smilende. Ihvertfall velge en strategi, og holde ved den. Spare energien til noe annet.

                                                                                                                                                                                      





Runner's high - jeg er egentlig en jeger

Det er så hardt og vondt å begynne, men rusen er verdt å lide for.

For det er en lidelse å begynne å løpe. Det er jo bare vondt, hvert steg. Men fremgangen merkes raskt, og holder en ut enda litt til, treffer man løperusen. En opplevelse av at man bare kan løpe og løpe. Det er ikke lov, tror jeg, å omtale lykkefølelse på en ordinær joggetur for "runner's high", men det er vel en liten smakebit. 


Temperaturen nå - noen få grader - er den aller beste å løpe i! Ullsokkene på.

Antakelig hadde vi behov for effekten da vi faktisk måtte løpe for livet. Lange, lange forfølgelser av dyr som skulle slites ut. Litt ekstra kick underveis til maten. Smerten skrus av, og det er bare å fortsette.

Korte eller lange, lavt eller høyt tempo - det er det som også er så digg med løping: kan gjøres hvor som helst og når som helst, og akkurat som jeg selv orker den dagen.

 

 

 

Ja, jeg har stemt blått #prosjektpolitikk

Jeg har valgt meg Arbeiderpartiet. Ved et skolevalg, altså videregående, stemte jeg på SV. Etter myndighetsalder stemte jeg en gang Høyre. En konservativ utskeielse. Det er ikke så uvanlig at en gang radikale unge, noen år senere, når de er ferdige med utdannelse, har fått seg en god jobb og høyt boliglån, plutselig finner seg mer til rette på blå side. 

Jeg hadde jo verken fått meg utdannelse eller god jobb, ikke hadde det gått så mange år heller. Likevel ble jeg til en veldig tradisjonell småbarnsmor (alder 22)  som strøk sin manns skjorter og bakte brød - og altså stemte Høyre. 

Det gikk raskt over. 

Helt i bunn ligger likeverdet - at alle skal ha samme mulighet i livet uavhengig av sosial bakgrunn, kjønn, opprinnelse, legning osv. Jeg klarer ikke å se hvordan noe kan være viktigere enn det. Det betyr ikke, som noen tror, at målet er at alt skal være likt, for alle. Men målet er at livet ditt ikke skal være staket ut allerede ved fødsel. Samfunnet må trå til for å utjevne våre dramatisk ulike utgangspunkt.

Opp mot halvparten skifter parti fra ett valg til det neste, og hver tiende bestemmer seg på valgdagen! Ikke så rart vi stadig ser oppslag om økte utgifter til politiske rådgivere kanskje..

Frem til utpå åttitallet hadde de fleste valgt seg ett parti, èn gang, og da var de ferdige med det. Det var færre og klarere skillelinjer. Med velstandsvekst har linjene blitt flere og kryssende. Og valgkampene mer spennende, kanskje. 

Vi har jo til og med den luksus at noen stemmer fordi det hadde vært gøy å se noe nytt! Litt kjedelig med det samme om igjen. Vi har det bra.

 

Men mye kan bli bedre, og tidene kan bli dårligere. Da er likeverd og arbeid til alle verdier alle er tjent med at vi står ved.

 

 

Monica Lewinsky snakker - og takk for det!

Grøss. Monica Lewinsky. Presidenten. Sigarer. Det ovale kontor. Gisp. 

Tidenes kanskje mest hetsede 24-åring, tar nå, 16 år etter, bladet fra munnen. Se klippet. Link nederst.

Jeg ble fysisk uvel av å høre talen. For vi husker det godt. Hånlige flir. Ufine karakteristikker. Latter og skadefryd. Vi ante ikke hvem hun var, visste ikke at hun eksisterte før den fatale "avsløringen". Men vi elsket å hate henne. 

Internett, "pre-google", som hun sier, ble hennes verste fiende. Det fantes ingen sosiale medier, og altså heller ikke google, men mail og online sladderpresse viste hva de dugde til - histrorien var global i løpet av et døgn.

Av offentlige myndigheter ble hun truet med 27 år i fengsel og stilt for riksrett. Av resten ble hun kalt hore og tøyte og alt annet du kan komme på, tror ikke det er plass her. 

Hvordan overlevde hun, er spørsmålet. Hvordan kunne vi? Og hva gjorde feministene? Sluttet seg til hylekoret. Verdens mektigste mann, og 24 år gammel kvinnelig praktikant. Go figure.

Og hvordan kan vi fortsatt? Lewinsky forteller om en ung manns nylige selvmord, etter å ha opplevd massive angrep på nettet. En "venn" hadde filmet han kysse en annen mann, og streamet. 

Hvem som helst kan være neste, sier hun, som vet hva hun snakker om. Hun kaller det en empatikrise på nettet. 

 http://www.upworthy.com/monica-lewinsky-gives-her-first-public-speech-in-16-years-and-says-exactly-what-needs-to-be-said?c=ufb1

MÅ alle trene nå? #bokprosjekt

Da jeg var sånn 10-12 skrev jeg lange påskekrimmer på skolen, og merkelige historier utenom. En jeg fant på hytta for en stund tilbake handlet om noen barn som møtte på to alkoholikere som satt og drakk. Det var åpenbart noe av det skumleste jeg kunne se for meg, og min oppfattelse av spenningsmoment. 

Det å bli forfatter så jeg på (i likhet med "journalist" og "hjelpearbeider", som også var på lista), som et yrke jeg kunne velge meg, i likhet med at jeg kunne bestemme meg for å bli frisør (var også inne på den tanken, ja). Det viste seg ikke helt å stemme. MEN toget er jo ikke gått. Som er blitt livsmottoet, første gang jeg har et,  - post-trettiårskrise.

Og når egne ideer så langt er blitt liggende i skuffen, mens andres er kommet opp på bordet - var jeg så heldig å få hoppe inn i et allerede småtygd prosjekt.

 

Jah, for det var allerede noe på gang om et engasjerende og viktig tema. Fysisk aktivitet, eller mangelen på det, er vår velstående tids største helsetrussel. Vi sitter oss syke. 

Noen trener mer, flere beveger seg mindre. 4 av 5 mener å ha en tilfredsstillende mengde fysisk aktivitet daglig, objektive undersøkelser  viser derimot det motsatte: at 4 av 5 ikke oppfyller beskjedne 30 minutters moderat aktivitet per dag.

Helsegevinstene kan være enorme, og det trenger ikke kreve så mye, for hver enkelt. 

Fysisk aktivitet- og helserådgiver Kristin, brenner for treningsglede, mestring og helseforebyggende tiltak og driver kreativtrening.no. Hun er klok og kunnskapsrik - og bok skal det bli!


Lørdagsjobbing! Idrettshøyskolen i Oslo.

Ser du på en helt vanlig dag, en sånn som kjennes som at du henger i stroppen fra morgen til kveld, så er det ikke sikkert at kroppen har fått den aktiviteten den faktisk trenger. Å fly fra barnehage til jobb til barnehage til møte osv, er kanskje mye stress, men ikke nødvendigvis mye fysisk bevegelse. 




En liten løpetur i høstsolen etter skrivejobbing er lystbetont. Men må man elske jogging for å holde seg i form?

 

Det er mye "mas" om trening og sunnhet og vekt og fett  og what not. MÅ alle trene nå, liksom. Det får vi se på! #bokprosjekt 

 


Kom igjen da, menn!!

Redaktør Lars W. Johnsen tar opp guttas side i debatten om sykefravær og «flink pike-syndrom». «Vi gjør så godt vi kan (...), står på og føler at dagene ikke strekker til». JA! Si det høyt. Menn der ute: fortell om hvilke utfordringer dere opplever i hverdagen. Hvordan føler dere på forventninger? I rollene som omsorgspersoner og karrieremenn? Press på vellykkethet? Hva er en vellykket mann i dag?

Som Johnsen også påpeker er det flere bekymringsfulle utviklingstrekk knyttet til det å være mann. Lavere levealder, lavere utdannelse, frafall i skolen, problemer på skolen, høyere kriminalitetsstatistikk og som far står du fortsatt svakere enn mor ved samlivsbrudd. Ikke minst; en økende andel er ufrivillig barnløse. Er dette temaer når menn møtes? Slik vi kvinner snakker om dagliglivet når vi treffes, og dermed blir anklaget for å utvise omsorg som fører landet ut i sykemeldingskrise? En gang oppnevnte en regjering et mannsrolleutvalg, siden ble det tyst.

Jeg tror ikke problemer og rolleforvirringer- og motsetninger knyttet til det å være «herre», ref Johnsen, er særlig høyt oppe på agendaen over ølglass og kaffekopper, menn imellom. Motsi meg gjerne.

Det er skivebom når redaktøren konkluderer med at den andre siden av utilstrekkeligheten vi kvinner kjenner på, er udugelige mannfolk. Jeg skal ærlig innrømme at jeg selv er ganske overbevist om at jeg bekymrer meg mer over alle detaljer vi må huske på i familien - fra rent hus til barnas yttertøy - men aldri om jeg tror min manns hverdag er enkel og stressfri. Eller andre menns dager, de jeg ser heseblesende leverende og hentende i barnehagen, eller konsentrerte ved jobb-pcen, eller interessert lyttende i foreldremøter. Det er vel ikke sånn at fordi det nå var kvinner som ble satt på agendaen, så er menns eventuelle utfordringer uinteressante?

Ære være den mann, eller helst de menn, som åpner opp. Som innvier oss i hva som foregår under overflaten. Johnsens kamerater tar «så mye permisjon som de får lov til av kvinnen». Andre menn melder om at det er sosialt vanskelig å ta mer enn øremerket pappaperm. Er det ingen menn som vil engasjere seg? Hvem er det du prøver å appellere til, Johnsen, kvinner? Hvorfor skriver du et innlegg som kritiserer fokuset på kvinner, hvorfor ikke heller løfte debatten ? Sykefravær, omsorg, helse, foreldrerolle etc etc ? det må løses av kvinner OG menn. Så kom igjen!

 

 

 

Kartlegg barnehagebarna!

Kartlegge barnas språknivå allerede i barnehagen? Vet ikke om det bare er meg som intuitivt kjenner "nei! La det lekes, ikke testes!". Alle barn utvikler seg i ulikt tempo, det er så mye press i virkeligheten de er nødt til å forholde seg til senere, kan vi ikke verne om de første seks årene? 

Liten og glad på første skoledag - uten lesevansker er motet stadig i god behold - nå i sjette klasse

Men så leste jeg Håvard Tjoras spalte i DB Magasinet i helgen. Så skiftet jeg mening da. Jeg har puttet kartlegging i samme sekk som nasjonale prøver og Oslo-prøver, som jeg har erfaring med gjennom skolen til sønnen min. De slår, etter min mening, uheldig ut fordi det skaper "taper- og "vinnerskoler", på feil premisser. Som følge av konkurransepreget bruker skolene for mye tid og energi på å lykkes på prøvedagen, mens det er nok av andre behov som jeg tenker det er viktigere å dekke.

Hvertfall - det Tjora påpeker er at dersom en treåring har et ordforråd under det forskerne betegner som "kritisk nivå", er det overveiende sannsynlig at barnet vil få problemer med å lese på skolen. Han gir et eksempel fra Danmark: kartlegging i barnehage ble fulgt opp med tiltak, og resulterte i halvering av antall barn med lese- og skrivevansker ved skolestart. 

Uten mestring av de helt grunnleggende ferdighetene, blir skolegangen et sant mareritt, og det er lett å tenke seg til hva slags tro disse barna får på seg selv og egne evner. Tjora påpeker at vi i Norge setter inn de største ressursene til ekstraundervisning i ungdomsskolen, og hvilken bakvendt tankegang dette er. 

Jeg synes det høres klokt ut - om-allokere ressurser til tidlige år, inn på kvalitet i kartlegging og oppfølging. Ikke akseptere at barn skal sitte gjennom barne- og mellomtrinnet med følelsen av å ikke få til noen ting.

Hvordan styrke våre barns ordforråd? Snakke med dem. Introdusere og forklare begreper. Lese med, ikke bare for.

 

Kilde: Dagbladet Magasinet Helgeavisa 18/19.oktober

 

Medlemsmøte - men hvor er medlemmene? #prosjektpolitikk

Endelig var dagen kommet for medlemsmøte.Temaet var intet mindre en diskusjon og vedtak av kommunevalgprogram. Kult! Hva skal vi slå opp overalt hvor vi kan det neste året?

Jeg har ikke stilt på medlemsmøter selv før, og ante at mange andre heller ikke har det. Men altså, jeg tror jeg talte 20 personer, inklusiv ordførerkandidat og leder. Og jeg tar ikke for hardt i om jeg sier at minst halvparten var godt passert pensjonsalder. Definitivt verdifullt med deltakelse fra erfarne fjellfarere. Men min kommune er for eksempel et veldig populært bo- og tilflytningssted for barnefamilier, og vi har kanskje ulike prioriteringer og behov i forhold til etterkrigsgenerasjonen.


Eneste bilde, prøvde å ta det veldig diskret

Andelen nordmenn som er medlem av et parti, har vært synkende siden 80-tallet. Medlemsmassen blir, naturlig nok, parallelt også eldre. Det er foruroligende at min generasjon, eller sagt på en annen måte: folk i etableringsfasen og unge, er såpass lavt representert på arenaer der ideene, målene, retningen for alt det vi forholder oss til hver dag, klekkes ut. 

Jeg innså noe om kommuneøkonomi da moren min, som jobber i kommuneadministrasjonen, fortalte meg at på hennes kontor må de betale for hver kaffekopp. Ikke fra den fancy Nespresso-maskinen, men fra trakteren, på minikjøkkenet i etasjen. Jeg har også jobbet i barnehage, der vi ble anmodet om å redusere bruk av post-it-lapper. Da er det er ikke fett. 

Det er flere som stemmer ved Stortingsvalg enn ved lokalvalg. Det er mer sexy med de store linjer. Men fakta på bakken opplever vi lokalt. Vil jeg at det som først skal prioriteres nå er oppussing av skolebygg? Idretten? Ordne opp i det forurensede badevannet vi har i gåavstand? Kulturskole? Bibliotek? Parkeringsmuligheter? Hva med skjenkepolitikk - slakke opp litt for å sikre et aktivt sentrum, eller stramme inn for å redusere støy? Hva med gangbru over den trafikkerte skoleveien? Hva med friluftsområder - beholde eller bygge boliger?

Det er hårda bud, for å gjennomføre noe, må veldig mye annet forkastes. Hva som prioriteres vil jeg merke hver dag på kroppen - særlig som småbarnsmor, hvor jeg benytter flere av kommunens tjenester hele tiden. Barnehage, skole, svømmehall, kulturhus, fruluftsområder osv.

Medlemsmøte på rådhuset en torsdagskveld er ikke et trekkplaster. Det er nok helt andre steder vi må komme i kontakt med velgere, både medlemmer og ikke-medlemmer. Jeg vil ihvertfall høre hva flere mener. For det første: sosiale medier. Men jeg har tro på fysiske møter også. Vi vet jo at det er en eksplosiv interesse for debatter, foredrag osv, for eksempel i regi av det helt beundringsverdige Litteraturhuset i Oslo. Det er ikke mangel på engasjement. Det har tatt nye former. 

 

Dette var flaut

"I Norge har det alltid hersket en ide om at feminisme er noe som hører til på venstresiden. Det vil vi gjøre noe med". Forfatterne av boka "Blåstrømper - vi er de nye feministene" Karen Thue og Victoria Wæthing er ambisiøse og prøver å beskrive sin mening i 10 bud (nederst i innlegget). 

Først tenker jeg: Kult! To unge, utradisjonelle feminister. Her kommer det sikkert noe som rokker ved oppfatningene mine, jeg vet at jeg har utrolig mye å lære - nye syn på tingene er alltid egna til å sette fart på tankemaskineriet.

 


Aftenposten 11.10.2014

Jeg leste for kort tid siden Julie Brodtkorbs "Bare en kvinne? - om borgerlig feminisme". Mine oppfatninger ble utfordret, nye refleksjoner oppstod - Høyre-politikeren argumenter ut i fra fornuft, det er kausalitet i det hun sier, jeg vil høre på det. Jeg nikker bekreftende i vei til mange av de profilerte (og venstreorienterte) feministene, men Brotkorb komme rmed utsagn jeg ikke programforplikta svelger. Også ender jeg opp med å se poenger. 

 Det skal legges til at hun mener pappapermen er avgjørende for likestillingen - flott ;)

Men ihvertfall, på ukens store avisdag, lørdagen, satt jeg meg godt til rette. To høyt utdanna damer på tredve har tenkt nytt - bring it on!

Og så bare: "Vi anser dagens moderne kvinner som like dyktige og driftige som menn. Det er kanskje derfor vi er de nye feministene". What??? Eller nei, det var mer sånn: Sukk.... jaja.

Skal ikke si noe annet enn at jeg er optimistisk da. Og åpen for nye ideer. For javisst, feminismens innhold må utvikles, i takt med tiden.

Hvordan i all verdens land og rike det er nytt at en feminst mener kvinner er like dyktige og driftige som menn, kunne man spurt dem om. Men hvorfor gidde, egentlig. Feminismen er på fremmarsj. Klart høyresiden vil være med på bølgen. "Vi er liberalismefeministene. Det er vi fordi vi sier at vi er det."

De (pinlige og selvmotsigende) 10 bud 

Greit nok med 8, 9 og 10 - men jeg vet ikke hva de mener, runde svadaformuleringer. Bud 4: Tiltredes!

1. Statsfeminismen har utspilt sin rolle

2. Likestilling handler om frihet

3. Likhet i muligheter, ikke resultater

4. Ikke kødd med abortloven

5. Sexkjøpsloven er et tilbakeskritt for kvinnesaken

6. Kvotering er diskriminering

7. Dropp fedrekvoten... og mødrekvoten

8. Kulturrelativisme er antifeminisme

9. Feminisme skal, og må, krysse landegrenser 

10. Klima er kvinnesak

Takk for ingenting!!

Konsert er noe av det verste jeg vet

Jeg går veldig sjelden på konsert, for jeg får litt klaus av det. Særlig når det er slutt og hele det store, svette (og fulle) publikumet skal ut av av den lille musehulldøra. Eller, som en gang på Øya. Første og siste. I tillegg til en klam  menneskemengde hvor enn jeg så, var det helt mørkt, vi gikk uendelig lenge med beklemte musesteg mot utgangen, åh kvalme.

Vurderte utrolig nok Roskilde-tur et år (ja, det var før Øya-erfaringen), må ha vært rammet av rekordlav selvinnsikt, heldigvis ble planen forhindret av et bryllup. Det ble også det heftigste regn- og gjørmeåret i historien, omtrent, jeg hadde jo ikke holdt èn dag.

MEN denne uken var jeg på konsert i Drammen. På Union Scene, trygt i følge med pappa og lillebror

Viser IMG_5457.jpg

Middagshygge, er i gode hender og klar for å ta steget ut i konsert

En oppvarmer, eller "et bonusspor", som han omtalte seg selv, som spilte og sang nydelig vakkert, og var riktig så selvironisk, funny og underholdende. Blant annet lo jeg lenge og vel, midt i min store skrekk - et rom som snart ville være stappfullt, av sitatet: "Gjennom livet har jeg lagt meg til å dele folk inn etter kategorier. For eksempel finnes det mange som, når de hører glad musikk, så blir de glade. Når de hører trist musikk, så blir de triste. Også er det, på den andre siden, de som hører glad musikk, og blir triste. Og når de hører trist musikk, så blir de tilsvarende glade. Ingen overraskelse for noen kanskje, at jeg finner meg til rette i den siste". Sa han, som stod der med skotuppene pekende inn mot hverandre, spilte den der litt klagende, men veldig fine rocken, og var en slags stand-up-komiker mellom låtene. Veldig klausdempende, særlig siden jeg fortsatt hadde en fri radius på en god meter, til nærmeste tilfeldige med-publikummer.

Viser IMG_5462.JPG

Torgeir ett-eller-annet, vel verdt å lytte til, med sin blanding av sentimentalitet og selvironi

Så var det Stjernen vi, tross alt, var her for sin tur, og metern krympet vesentlig inn. Men det gikk så fint! Lite skvulpende ølglass i ryggen, bare fantastisk musikk og opptreden, uten forstyrrende stress. Slapp å stå helt bakerst bare for å få litt space. 

Viser IMG_5465.JPG

At det går an å ha en sånn stemme. Og være så glad og jordnær. Sjarmerte i senk.

Utkantlokasjon og publikum med snittalder 50, for en klausfri konsertopplevelse. 

#prosjektpolitikk - på tide å handle

 

Rådhuset der jeg bor (lånt av oppegaard.kommune.no)

Det begynte med forargelse over forskjellene mellom nord og sør, mellom i-land og u-land. Synes ikke jeg hører skjevhetene i verden omtales på den måten så ofte lenger, men det var ihvertfall det som gjaldt, da jeg vokste opp på 80- og 90-tallet. Vi spiste oss mette, mens andre sultet. Barnesinnet har ikke lært seg alle mulig forklaringer på hvorfor man som individ er maktesløs. Som voksne kjenner vi på overveldelsen og at det er så lite vi kan gjøre, vi får bare fortsette i det sporet vi er. Som barn kjenner man bare på den helt rene urettferdigheten. 

Også var det barn med ekstra utfordinger i Norge. Leste om noen i avisen. Hvorfor var hverdagen så vanskelig for de familiene. hvorfor fikk de ikke den hjelpen de trengte?

Slik ble politisk engasjement vekket. Jeg ville bli journalist eller hjelpearbeider. Jobbe mot urettferdighet.

Et sted på veien forsvant målet ut av syne. Andre ting la beslag på mitt snart-voksne sinn. Jeg gikk inn i et mørke, som det tok mange år å komme ut av igjen.

Det har gått lang tid siden jeg fant lysbryteren. Men mye har jeg tenkt at har vært for sent. Jeg har bare nettopp oppdaget at 33 år egentlig er nokså ungt, kanskje står de fleste tog fortsatt på perrongen? 

Den dramatiske individualiseringen vi ser så tydelig blant unge, er resultat av en høyrevind

Greit nok å heie trofast på Arbeiderpartiet fra sidelinjen, men tro om engasjementet kan brukes til noe mer, til tross for at jeg ikke har vokst opp i AUF? 

Kritisk til egen partileder når det gjelder kontantstøtte. Men hva hjelper det? 

Så det skal jeg finne ut av da. Endre min passive medlemsstatus til aktiv. I går traff jeg en del av min kommunes kvinnenettverk, og på mandag skal jeg ha møte med leder for nominasjonskomiteen, så får vi se hva jeg kan bidra med. Dette er #prosjektpolitikk

Hvordan ser det lokalpolitiske livet ut fra innsiden? 

Dessuten: her i kommunen har Høyre styrt i over 40 år. Jeg sier som en veldig klok 14-åring svarte meg, da jeg spurte hvorfor han valgte seg Arbeiderpartiet: "Fordi de er de mest reale". Jeg melder meg på for et mer realt Norge :) 

 


Lesetvang eller leseglede?

"Det forventes nemlig ikke bare at vi spør om barna har gjort leksene (som våre foreldre gjorde da vi var små), nei da, nå stilles det krav til oss om at vi skal ta i bruk alle disse høytravende, pedagogiske prinsippene hjemme i vår egen stue", er hjertesukket fra en oppgitt tobarnsmor i Dagbladet i dag. Jeg kjenner meg godt igjen i den litt motløse følelsen. 11-åringen har en lekseplan med mengde lekser ujevnt fordelt per dag, innleveringer og de evinnelige "lese 20 minutter i egen bok". For å bli tilfredsstillende god til å lese er det 20min x fire (eller helst sju) dager i uken som skal til. Når vi endelig er ferdig med matteinnføring, engelsk, norsk, RLE osv, sier jeg "bra jobba!", "vi kom igjennom til slutt" osv, også bare "Det var de 20 minuttene ja!". For å ikke drepe bok- og lesegleden allerede i sjette klasse, tar vi ofte høytlesning. Da er det jeg som leser. 

Jeg ble alltid lest for på sengen som barn. Jeg har alltid lest masse bøker selv. Jeg fikk bøker i gave, og jeg gikk på biblioteket. Jeg leste ikke som lekse, men fordi jeg hadde lyst. Bøker var glede, ikke tvang, og en pause, ikke arbeid. 

I forskningsrapporten "Northern Lights on PISA 2009 - Focus on reading" er en av konklusjonene at foreldres engasjement i lesetreningen er viktig. Dette har åpenbart skolen som kronikkforfatteren skriver om tatt til seg. Men jeg føler at de kanskje har misforstått litt når det gjelder på hvilken måte engasjementet skal fremkomme. De barna som allerede tar ting lett på skolen, gjør vel leseoppgavene sine uten å bekymre seg noe videre over det. Poenget må vel være å løfte barn som skårer "for dårlig" ift hvor de burde ligge sammenliknet med relevante andre lands snitt. Blir de motivert av at skolens pedagogiske og nye ferdighetsfremmende verktøy også ramler ut av foreldrene deres på kveldstid? Det må jo bare ha motsatt effekt! Ser på klokka, og "endelig ferdig med å lese!", i stedet for "denne boken er så spennende, kan vi lese litt til??".

Vi som foreldre skal vel holde oss til det som er våre primæroppgaver - og det er jo ikke å være en forlengelse av læreren. Det er så mye annet. Omsorg, lytting, aktivitet, mat. Barna må få ha et skille mellom hva de møter på skolen, og hva de møter hjemme. 

Jeg har ihvertfall ikke tenkt til å ødelegge mine barns mulighet til å oppdage gleden ved å forsvinne inn i en fengslende historie gjennom lesing. Dit tror jeg de må vises - ikke tvinges.

Foreldre og elever: som regel er alt i orden!

"Hvor kvalifisert er du egentlig, til å gi meg det jeg har krav på?" Spørsmålet stilles av elever i grunnskolen og studenter på universitetet. (Viser superenkel forskning, det vil si samtaler jeg har hatt, og står for min regning). Ikke ordrett, selvfølgelig, men via en rekke ulike spørsmål vises en mistillit og en mistenksomhet, inntil det motsatte er bevist. 

"Generasjon prestasjon", har, som kjent,  blitt en samlebetegnelse på tilværelsen for dagens unge. For å gjenta: de har alle muligheter, og seg selv å takke om de ikke når opp til forventningene. 

Hvis det bare er opp til deg selv, hvem kan du da stole på? Hvis du kan få til akkurat hva du vil, hva skjer da med ydmykheten? Hvor bærer kombinasjonen selvbevissthet og usikkerhet deg?

Jo, blant annet dit at du på ingen måte blindt vil stole på den institusjonen som du er sluset inn i, eller har søkt deg inn på, du må være på vakt. "Hvis ikke jeg har den beste læreren eller foreleseren, betyr det at noen andre har det, og dermed er jeg allerede bakpå". 

 

Hvis lærere og forelesere må legge frem cven sin for å roe ned klassen eller gruppen, og overbevise om at de faktisk sitter med kompetansen til å lære bort det som står i læreplanen for det aktuelle faget - er det da plass til faglig og menneskelig  åpenhet, undring, læring, transcendering hos elevene / studentene? Kastes ikke verdifull energi bort på denne paranoiaen?

Jeg har jobbet mange år i salg. Det er legitimt av kunder å stille spørsmål både til selger og produkt, og å bytte ut begge, dersom de ikke føler seg godt og riktig nok ivaretatt. Elever og studenter skal selvsagt også bruke sin kritiske sans når det gjelder egen skolehverdag, og autoritetene de blir satt under. Men skal de se på seg selv som kunder / forbrukere av en tjeneste? Skal læreren ha rolle som leverandør? Skal jen lærer virke på samme måte overfor elever (og foreldre) som jeg gjorde overfor kundene jeg hadde som medieselger? 

Holdningen "det jeg blir tilbudt er for dårlig til det motsatte er bevist" kan neppe virke styrkende verken på læringsmiljø, læreres rolle og status eller elevers selvfølelse.Mistillit er en tyv, og smuldrer opp de trygge rammene. 

Her må vi som foreldre gjøre noe med signalene vi gir. Senke skuldrene! Utgangspunktet er at barna får det de har krav på. Kritisk tankegang er en kjempeegenskap! Men styrkes ikke av inflasjon.

 

 

 

En forferdelig halvtime

Det sved, det smakte blod, det var kvalme, det var frustrasjon. Jeg tenkte (jeg tuller ikke): "Dette er sikkert litt som å føde. Nå tenker jeg ALDRI MER. Men, når jeg har fått pusten tilbake, tenker jeg: SÅ GØY! Jeg blir med en gang til!"

Og selvom jeg gjentok for meg selv "ikke gjør dette igjen" veklselvis med "du klarer det, du klarer det" oppover hele Wyller-løypa, så, tja, tenker jeg at neste gang kan det bare gå bedre. Trene nå. Øve på teknikk. Få mengde bakke i beina.  2,7km (ok), 407 høydemeter (hadde jeg null kontroll på).

Fra venstre: Uvitende, Erfaren

Vi ankom Tryvan i strålende sol, høstfarger og stimer med blide folk. Oslos Bratteste er et vellykket tiltak, startet for Folkehelsen, som et løp alle kan delta i. Rekordmange var med i år, over 4000 påmeldte. Mange hadde aldri vært med i noe løp før. Arrangementet etterstreber å være "Norges mest sosiale event". De så ut til å lykkes med det - overalt var folk i grupper - kolleger, venner, familier. 

Au

Alle kommer seg opp en bakke. Du bruker den tiden det tar. Og føler deg litt uovervinnelig etterpå. Litt som å føde... Bare kortere. (56% var menn).

Masse motivasjon til å komme seg opp fra sofaen. Nordmenn i aktivitet. Bevegelse (moderat aktivitet) i 30min om dagen er anbefalt. Det klarer bare 1 av 5 av oss... Nå i disse OL-diskusjonstider: Oslos Bratteste er et Folkehelseinitiativ det står respekt av!!!

Året da norske kvinner ble politisk betalingsmiddel

"Kontantstøtten bidrar til at familiene kan velge selv, de løsningene som er best for barna". Knut Arild Hareide? Siv Jensen? Neeeeeida, derimot Arbeiderpartiets ferske leder Jonas Gahr Støre. Og ikke nok med det - å se på det å betale kvinner for å være lenger hjemme er å tenke nytt om familiepolitikk. SUPERDUPERJONAS. Har han magiske krefter? Kan han gjøre eldgammelt om til splitter nytt?

Frierier over partigrenser og enighet på bakrommet betales i valutaen norske kvinners rettigheter. Høie med reservasjonsretten. Horne med fedrekvoten. Støre med kontantstøtten. Hvilken kristelig fryd. 

2014 - året abortrettigheter ble lagt på billigsalg, menn ble tildelt sin eneste rettmessige plass: på jobben og kvinner ble kompensert for å holde seg ved kjøkkenbenken. 101 år siden allmenn stemmerett ble innført, tråkkes det baklengs både til høyre og venstre. Midt i dritten sitter ett miniputtparti, og er riktig så fat and happy.  Her er det bare å lene seg tilbake! Det er ikke de som står for den politikken de alltid har stått for, som skuffer,

Lånt fra sodahead.com

Vi har verdens beste permisjonsordninger, vi har barnehager som alle har råd til. Vi lever av det som til slutt vil ta livet av oss. I følge NHO vil en økning av kvinners arbeidstimer per uke på 3, TRE, gi en årlig verdi på 3,4 milliarder kroner. Hvor stort er oljefondet? Sjekk det ut. 

"Det er sosialt utfordrende å ta mer enn øremerket pappaperm", uttaler høyt utdannede, oppegående menn i sin beste småbarnsfedrealder. I Danmark sank permpappaene som steiner idet ukene kunne fordeles fritt. Frihet til familiene. Hah! 

Prøv forresten å søke jobb i slutten av tjue- og begynnelsen av tredveårene. Å, hun har ikke barn? Hadde ikke vi en mannlig kandidat inne her, som var nesten like kvalifisert? Han skal gjøre mye gærent for å koste oss mer enn hun der snart-gravide. 

Dette Arbeiderpartimedlemmet er skuffa. Ærlig talt!

Ja til til delt jente- og guttegym

En skole i Ski har valgt å splitte jenter og gutter i svømmeundervisningen. Klassen måtte i alle tilfelle deles, og skolen mente det var gode grunner for å gjøre det ut i fra kjønn (Aftenposten, 21.09).

Elevene selv uttaler at de er fornøyde med ordningen, selvom de ikke ser for seg tilsvarende i øvrige fag.

Da jeg gikk på barneskolen ble vår klasse også delt et år, og jeg husker det som herlig befriende. Det var vi jentene enige om. Endelig slapp vi å bli hakket på gjennom timen, av gutter som syntes vi var for treige eller ikke håndterte spesielt lagspill etter deres selvbevisste standard. Vi hadde det til og med gøy når vi spilte fotball! Vi beveget oss mer og vi lærte mer. 

Bilde lånt av nih.no

Gutter og jenter skilles i all idrett ellers, hvorfor ikke også i gymmen? Aftenposten antyder at det i tilfellet skolen i Ski hadde noe med ikke-vestlige innvandrerjenter som ikke kunne svømme sammen med gutter. Mulig det, men deling er en bedre løsning for de fleste jenter. Jeg er brennsikker på at flere ville delta, og flere ville ha glede av gymtimene.

De fleste nordmenn beveger seg for lite Bilde lånt av helsenorge.no

Med tanke på den reduksjonen vi ser i fysisk aktivitet blant barn og unge, bør kjønnsdelt kroppsøving være noe for flere skoler å vurdere. La det lille vi tilbyr av organisert bevelgelse for alle, faktisk være for alle. 

Ufri ungdom med alle muligheter - Generasjon prestasjon

I VG Helg forteller Nora på 17 at hun er russesjef, MOT-leder, medlem av Etiopia-gruppen, jobber på kafè og snart PT på Elixia. Hun føler at hun lukker nye dører hver dag, fordi hun på videregående ikke har klart å opprettholde et rent femmer- og sekserkarakterkort. Dørene smeller igjen. Dårligere karakterer er lik færre muligheter i fremtiden. Færre muligheter enn alle muligheter.

De har Louis Vuitton-vesker i niende klasse, er bestevenner med foreldrene og har en innstilling om at de fort kan ende opp som best i klassen, best på kullet, best i alt. Det er bare å stå på. Blir de slått av noen andre i noe, er det bare fordi de selv ikke har gjort en god nok innsats. 

Generasjon Prestasjon er lydige og deppa. Jenter som henter ut antideprissivaresepter er økt med 53 % på sju år. Flere enn tidligere oppgir å slite med selvmordstanker, sist aktualisert gjennom Lene Marlins deling av egen erfaring i en kronikk i Aftenposten. Hun tok opp skammen i å slite psykisk når man, sett uten i fra, har en perfekt tilværelse og lever drømmelivet. 


Lånt av moonfog.no

Per Are Løkke, spesialist i klinisk barne- og ungdomspsykologi, skriver i Aftenposten i dag. Under tittelen "Diagnoser skjuler jenters raseri" står det blant annet:

"Er selvhatet skyggesiden av den såkalte generasjon "flink"? Dette er jenter som har vokst opp med 80- og 90-tallets fortrolige mødre og fedre, og som tar likestilling som en selvfølge. De stiller høye krav til seg selv om å være flinke hjemme og på skolen, om å være gode og omsorgsfulle døtre og venninner, ta utdannelse, trene og spise sunt, Jentene markerer tidlig selvstendighet, og de kaster ikke bort tiden. I tillegg iscenesetter de seg selv i en grenseløs nettkultur, og bruker adskillig tid på å være online og update".

Bilde merket #sk2014 lagt ut av Cathrine Ellingsen på Instagram

Tidligere generasjoner har i stor grad hatt andre forklaringer på det å ikke lykkes med alt. Turbulente familieforhold, samfunnsstrukturer, kjipe lærere. Og sikkert ofte også erkjennelse av for dårlig egeninnsats, men ikke bare det. Hvor sunn er den voldsomme individualiseringen, og evige konkurransen? Hvordan er jentenes syn på egen verdi, når den bare ser ut til å måles i ytre resultater?

Alle kan ikke være best, altså mislykkes de fleste med å oppnå idealet. Trening er en av de viktige parameterne på vellykkethetsbarometeret. Forskning viser at mens noen unge trener hardere og mer dedikert sammenliknet med samme aldersgruppe for noen år tilbake, har andelen passive unge økt. Gjengene "ekstremt aktive" og "ekstremt passive", for å kalle dem det, vokser med andre ord, samtidig med at de i midten, "moderat aktive", blir færre. Jeg har ikke lest rapporter rundt skoleprestasjoner, verv etc, men jeg vil tro de ville kunne vise en lignende utvikling. Når målene er så høye - hvis jeg visste at alt dette vil jeg aldri kunne levere på - hvor motivert er jeg, hvor optimistisk og livsglad?

Sov mindre og les mer! Bilde lånt av ungisandnes.com

På barneskolen er det prøver i ett sett, foreldremøter går med til å presentere hvordan skolen går inn for å levere toppresultater. Barn blir kvalme når det nærmer seg prøvedag - tenk om deres innsats ødelegger for skolens totale karakter? 

Ikke mener jeg at alt er mørkt. Det er fint med tettere kontakt foreldre - barn, og det er bra å være flink! Men at ungdommer går rundt og tror at om de ikke når de målene de har satt seg her og nå, i årene før de fyller 20.... så er det nesten bare å glemme å få et spennende og givende liv? Det er greit virkelighetsfjernt. Jeg tror på det Løkke sier, om at hvis det aldri er lov til å være annet enn flink, så bygger du opp et raseri. For det føles ikke rettferdig, og det er ikke slik vi er som mennesker. Det er bare en av mange sider. 

Er det raseriet som medisineres vekk? En stram ufrihet som rammer unge, i verdens frieste land? 

De nevnte mediesaker omhandler bare jenter. Jeg tror ikke noe på at guttene er untatt utviklingen. De får litt mindre oppmerksomhet, men det vil nok endre seg. Jeg lurer ihvertfall på deres side av saken. De sliter mindre med selvmordstanker enn jenter. Kanskje må vi stille dem andre spørsmål? Alle har behov for å utvikle egen identitet, og det er umulig gjennom kun lydighet.

 

Kilder. VG Helg 13.09 og Aftenposten 14.09

Det er bra at jeg ikke blir sett av skolen

Den mystiske skolen




Siden eldstemann begynte i første klasse for seks år siden, har jeg sett på skolen som en mystisk og utilgjengelig verden - barna oppholder seg der hver dag i timevis, mens jeg står utenfor uten mulighet til å titte inn. Hva gjør de egentlig? Hva får mitt barn med seg? Blir han sett?

"Det er ikke sånn som da vi gikk på skolen", sa læreren de hadde et år, på en av to foreldresamtaler. Hun var på min alder og hun snakket om det faglige, om at krav var hevet og innhold fortettet. Det var en lettelse, en liten inside-informasjon, føltes det som. Puh, jeg har flere ganger sett undrende på leksene, og bare: hørte jeg virkelig noensinne om dette i fjerde klasse? Antakelig ikke, altså. 

Så det er altså mer pensum, og det er mer avansert. For tiden virker jeg som lærervikar på en barneskole. Det er veldig mye som skal inn i de små hodene i løpet av en dag. Mye kunnskap, og mange, forskjellige, små hoder som det skal puttes inn i. En pol med strevere, og en pol med strebere, og et vell av nivåer i mellom. Som lærer må man øve seg på å gå i spagaten. Og bli der, hele dagen. Hver dag. 

Jeg har tenkt at jeg har for lite kontakt med skolen - jeg skulle gjerne snakket med lærerne oftere, og fått mer informasjon. Nå er jeg usikker. Det er opplagt ikke riktig prioritering for en lærer å kommunisere jevnlig med 20-30 (krevende) foreldrepar til enhver tid. På den annen side kunne vi som foreldre opptre som bedre støttespillere for klasseleder, dersom vi hadde litt mer clue på status faglig og dynamikken mellom elevene.



 

Med de ressursene skolene har å boltre seg med, ser jeg nå et det at jeg ikke blir "sett", fort kan være en bekreftelse på at mitt barn blir det, i stedet. 

 

Angst? Kan de ikke bare ta seg sammen?

Har du angst? Har hatt? Eller aldri? Skjønner ikke hva det vil si, og tenker at det må da være mulig å ta seg sammen? Typisk i-landsproblem? Sett av en time og lytt til Suzanne Aabel på Sommer i P2. Hun Suzanne Aabel som skriver råe tekster og mener i vei uten nevneverdig filter. Om fotballfrues etter-fødsel-bilde, Gaza og fremvoksende antisemittisme. Hun som er kjapp i replikken og har en utstråling av kulness, som vekker respekt og littegranne frykt.

I programmet snakker hun om sin erfaring og opplevelse med å ha angst. Det er en ganske vanvittig tilstand. Vanskelig å forklare godt. Enten du er i første eller andre kategori - om du ikke gjenkjenner vil du garantert oppnå en høyere innsikt og en større forståelse. Kan være verdt tiden, med tanke på at det er snakk om en av vårt samfunns største utfordringer. Som ingen bare kan skjerpe seg ut av.

For meg er det gjenkjennelse. 

PS: Aabel spiller også en haug med bra låter i løpet av den lille timen

Link:

http://radio.nrk.no/serie/sommer-i-p2/MKTR13005014/10-08-2014

 

Jeg er høysensitiv! Er du?

 

Da jeg oppdaget at jeg var høysensitiv, falt mange brikker på plass.

Jeg har behov for mye alenetid. Fred og ro. Jeg blir stresset og sliten av å være omgitt av mange mennesker og et høyt lydnivå over tid. Jeg skvetter lett. Gjennom 22 spørsmål utformet av forsker Elaine Aron, finner jeg ut at jeg sannsynligvis tilhører de 15-20% av befolkningen som bærer trekket «høysensitiv» eller «HSP» som står for «Highly Sensitive Person".




Høysensitivitet er ikke en sykdom eller en diagnose, det er et karaktertrekk. For oss som gjennom livet har følt på at vi ikke helt passer inn, og som har en følelse av å oppleve verden annerledes enn andre gjør, er det en lettelse å bli bevisst Arons forskning. Vi kjenner oss igjen! Det er faktisk normalt! Og det er rart med det; når vi vet hva det er, kan vi snu det til en ressurs. Jobbe med å flytte energien fra usikkerhet og utilpasshet, til trygghet og evne til å sette egne grenser.

Arons kjepphest er at både HSPere selv og andre, skal anerkjenne styrkene som ligger i de evnene særlig sensitive besitter. Vi må ikke ignorere og motarbeide disse spesielle egenskapene, men omfavne dem. Den høysensitive delen av befolkningen er ofte kreative, nysgjerrige, arbeidsomme og ekstremt samvittighetsfulle mennesker. De legger merke til ting som andre ikke ser, er mer vare for stemninger og subtil og uuttalt kommunikasjon. De utgjør nyttige deler av en gruppe, familie eller et team i arbeidslivet. HSPer blir på den ene siden fort overveldet, men i følsomheten ligger også en sterk intuisjon ? vi kan lettere gjenkjenne og naturlig registrere andres følelser og sinnsstemninger.

 

På den annen side krever det å håndtere trekket på en nyttig måte, at vi må ta en del hensyn. Om man jobber i åpent landskap med mye støy, kan det være hensiktsmessig å be om å få ha hjemmekontor med jevne mellomrom. HSPer jobber ofte godt og effektivt for seg selv. Så må man kanskje akseptere at man ikke er den med høyest frekvens av sosial omgang. Jeg har kjent meg mislykket fordi jeg ikke fyller hver helg med avtaler. Men etter å ha lest meg opp på kunnskapen som begynner å spre seg og diskuteres, har jeg godtatt at det er sånn det er. For jeg liker jo veldig godt å gå i selskap og å være sammen med venner. Men jeg må ha pauser for meg selv, eller bare med mann og barn, innimellom. Da holder jeg meg i vater.


Ensom joggetur. Veldig effektivt for vatringen.

Dersom du lurer på om du kan være i kategorien, anbefaler jeg Elaine N. Arons test. Og slår den ut; les boken hennes "Særlig sensivtiv" ("The highly sensitive person").

Hvis 14 eller flere av utsagnene er sanne for deg, er det sannsynlig at du er en høysensitiv person.

  •     Jeg blir lett overveldet av sterke sanseinntrykk.
  •          Jeg synes å være oppmerksom på det subtile / uhåndgripelige i mineomgivelser.

 

·         Andre menneskers stemninger påvirker meg.

·         Jeg kan være meget følsom overfor smerte.

·         På travle dager har jeg behov for trekke meg tilbake, enten legge meg nedpå eller å sitte i et rom med dempet belysning eller bare være for meg selv uten ytre påvirkning.

 

·         Jeg er spesielt følsom overfor virkningene av koffein.

·         Jeg blir lett overveldet av slikt som kraftige lys, sterke lukter, grove tekstiler eller sirener.

·         Jeg har et rikt og sammensatt indre liv.

·         Jeg blir ille til mote av høye lyder.

·         Jeg blir dypt beveget av kunst eller musikk.

·         Nervesystemet mitt føles noen ganger så forstyrret at jeg får behov for å være alene.

·         Jeg er samvittighetsfull.

·         Jeg er lettskremt.

·         Jeg blir opprømt når jeg har mye å gjøre på kort tid.

·         Når mennesker ikke føler seg vel i sine omgivelser, vet jeg som regel hva som skal til for å gjøre det mer behagelig for dem (som for eksempel å endre belysning eller plassering).

 

·         Jeg blir irritert når man prøver å få meg til gjøre mange ting på en gang.

·         Jeg gjør meg stor umake med å unngå å gjøre feiltakelser eller å glemme ting.

·         Jeg gjør et poeng av å unngå voldsp regede filmer og TV-program.

·         Jeg blir oppkavet når det skjer mye rundt meg.

·         Å være veldig sulten skaper e n sterk reaksjon i meg, forstyrrer konsentrasjonen min eller humøret mitt.

·         Forandringer i livet mitt ryster meg.

·         Jeg legger merke til og gleder meg over behagelige eller fine dufter, smaker, lyder og kunstverk.

·         Jeg synes det er ubehagelig når det er mye som foregår på en gang.

·         Jeg prioriterer å innrette livet mitt slik at jeg unngårystende eller overveldende situasjoner.

·         Jeg blir plaget av intense sanseinntrykk, som for eksempel høye lyder og kaotiske omgivelser.

·         Når jeg må konkurrere eller når jeg blir iakttatt mens jeg utfører en oppgave, blir jeg så nervøs og/eller usikker at jeg gjør det mye dårligere enn hva jeg ellers ville ha gjort.

·         Da jeg var liten, så foreldrene og lærerne mine på meg som et følsomt eller sjenert barn.

 

 

 

Les mer i arkivet » Juli 2015 » Februar 2015 » Januar 2015
hits